Historikk
Pyreneerhunden - Historikk



”La Chasse au Loup” av Jean-Baptiste Oudry, ca 1746.


Opprinnelse:
Pyreneerhunden stammer fra fjellkjeden Pyreneene, som ligger mellom Frankrike og Spania. Hundene utviklet seg forskjellig på hver sin side av fjellkjeden; Pyreneerhunden på den franske siden og den Pyreneiske Mastiffen på den spanske siden.
Avstamningen/opprinnelsen til rasen er man litt usikker på. En teori er at Pyreneerhunden stammer fra den Tibetanske Mastiffen, men nyere forskning viser at det er mer sannsynlig at Pyreneerhunden stammer fra de gamle sumeriske hyrdehundene, i likhet med de andre store vokterhundrasene som bla. Kuvaz, Maremma, Polsk Owczarek Podhalanski, Tatrahund og Pyreneisk Mastiff.

Malerier viser at hundene gjennom alle disse årene har beholdt sitt særpreg. Den første skriftlige historien stammer fra 1407. Her fortelles det at den ble brukt som vokterhund ved slottet i Lourdes.


Pyreneerhunden var både vokter av konge og slott.


Samt den fattige gjeterens beste arbeidskamerat


Ludvig XIV. (”Solkongen”, konge i Frankrike 1643-1715) fikk en forkjærlighet for disse imponerende hundene og holdt et tyve-tall av dem på slottet i Louvre som både vakt- og selskapshunder. Deres popularitet blant adelen ble formidabel, og siden den gang har Pyreneerhunden også blitt brukt som selskapshund.
Rasenes popularitet blant adelsfolk og kongelige holdt for øvrig på å bli dens bane; i den franske revolusjon (1789-1799) falt adelen og alt som kunne forbindes med adelen i unåde, deriblant også deres hunder. I tillegg ble bestanden av de store rovdyrene etter hvert sterkt redusert, slik at behovet for de store vokterhundene var minimalt. Dette førte til at rasen sto i fare for å dø ut. Heldigvis hadde noen trofaste fjellbønder enda en god del renrasede eksemplarer igjen, og i 1907 bestemte noen få raseentusiaster med M. Theodor Dretzen i spissen seg for å gjøre en innsats for rasen. Dette ga resultater, og med M. Bernard Sénac-Lagrange som pådriver ble den første standarden for rasen utarbeidet i 1923.


M.Dretzen & Ch. Porthos,
kåret til "Frankrikes vakreste hund" i 1911
av Frankrikes president



Takket være ildsjeler som nevnte M. Dretzen og M. Sénac-Lagrange (Frankrike), samt bla. M. Alexandre Cazaux-Moutou (kennel de Soum, Frankrike, samarbeidet nært med Sénac-Lagrange), Madam Harper Trois-Fontaines (kennel de Fontenay, England) og Mrs. Mary W. Crane (kennel Basquaerie, USA), ble rasen ivaretatt gjennom både 1. og 2. verdenskrig.


To Pyreneerhunder fra kennel "de Soum", ca 1920


M. & Mme. Dretzen med sine Pyreneerhunder, ca. 1911


Rasens særpreg, bruksmessig og eksteriørt:
Rasens opprinnelige bruksområde var som vokterhund for buskap. Rasens oppgave var å beskytte saueflokkene som var på beite i fjellene i Pyreneene. Gjennom ca 2000 år har Pyreneerhunden vært en trofast vokter og beskytter mot ulv, bjørn og kriminelle i de store fjellområdene mellom Frankrike og Spania.


Hund & gjeter samarbeidet i fjellene. Piggband som beskyttelse mot bitt fra ulv og bjørn


Dette ensomme ansvaret preger rasen den dag i dag gjennom dens helt spesielle vesen. Gjennom sitt ensomme liv i de øde fjellområdene har den utviklet seg til en selvstendig filosof med stor evne til å ta selvstendige beslutninger. Dagens Pyreneerhund har beholdt sin stolthet og sin uavhengighet.

Pyreneerhunden er en lupo-molossoid hund (”Lupo” betyr ulv). Det er en hund med god beinlengde og som gir inntrykk av å ha en betydelig avstand mellom bryst og bakke. På tross av sin størrelse skal Pyreneerhunden aldri gi inntrykk av å være tung og klumpete. Den skal tvert imot gi et elegant helhetsinntrykk gjennom forholdet mellom størrelse og bygning – og ikke minst gjennom sin verdige holdning og sine smidige bevegelser.
Hodet følger også det lupo-molossoide mønster. Dette innebærer et smalere snuteparti enn de fleste molossoidene (mastiff-typene) har og en anelse lengre snute med strammere lepper.



Utbredelse:
Pyreneerhunden er i dag utbredt over store deler av verden, selv om den ikke kan sies å være noen ”ti-på-topp-hund” i noe land.
Rasen anses som forholdsvis liten i de Nordiske land. Til Norge kom rasen for aller første gang rundt 1945-49; ei tispe og en hann fra kennel de Fontenay i England. Men mer kjent er den hunden som kom i 1969; dette var en hund importert fra kennel Videbacken i Sverige (Froste av Videbacken). Det første kull Pyreneervalper i Norge ble født i 1971 på kennel Ramoco.
Norske oppdrettere baserte fra starten av sin avl i første rekke på importerte hunder fra England (noen av dem med amerikanske innslag fra ca. 1960- og 70-åra). Her kan nevnes Ch. Dordavian Remus, Ch. Kipsno Major Minor, Ch. Accolade from Dordavian og Ch. Shanlimore Colette. I de senere åra, har flere oppdrettere sett til Frankrike, Nederland, Belgia og Italia, og hunder med linjer derfra. Dermed har man bestrebet seg på å nærme seg en mer elegant, lettere og høystilt type med et edlere hode og uttrykk enn man hadde i starten (1970- og 80-åra). Standarden i Norge i dag ligger på et høyt nivå internasjonalt, med generelt god anatomi og en type som stadig beveger seg i riktig retning. Norske hunder hevder seg godt på utstilling både i bla. Belgia, Nederland og til og med Frankrike.
I dag ligger registreringstallet i Norge stabilt på mellom 40-70 valper pr år.


Gammelt postkort fra ca. 1920-Ã¥rene.


Sammenfattet av Hilde Stenstad


Copyright © 2008 Reidun Guldahl. All Rights Reserved.
admin
Webdesigne Bjarne Kvilvang -email-